Hundgamle Hund:
Nye redigeringer vil komme.
Historien om hundgamle Hund er startet og forfalskninger gjort av lokalhistorikere med interesse i saken på egne og venners vegne, vil bli korrigert. Faktum er at ingen hittil har vist interesse for historien her fordi den kommer i konflikt med bedrageres interesser; personer med makt før, under og etter krigen som ble ledet an av AP & SP, men som personer fra H, V og SV er involvert i. Nye redigeringer vil komme.
Sannhet skal fortreng bedragerier, og personer / maktnettverk som har påført familiemedlemmers død og bedragerier, skal avsløres så langt det er mulig.
Myndighetene står i leddtog med bedragere/ svindlere og medvirkere til død. Finnes det egentlig noen myndighet som er i stand til å utøve rettskaffenhet mot eiendom og personer som ikke tilhører mafianettverket som politikere er gjennomsyret av – og som misbruker makt til å rekruttere dommere, domstolleder, politiledere, kartverkledere osv. fra eget mafianettverk.
Slekten på Hund og Einvika – Fra høvdingsete og krongods til moderne maktkamper (500–2026)
Utarbeidet for Anne (f. 1946), oppvokst på Hund
KAPITTEL 1: Høvdingsetet på Hunn, Hunnasverdet og det førkristne hovet (500–1300)
Eiendommen Hund (Hunn) i Overhalla har røtter som kjerneområde helt tilbake til 500–600-tallet. Gården lå som en strategisk vaktpost ved den livsviktige militære og økonomiske ferdselsåren Eldueid (Namdalseid). Over dette eidet dro håløyger og kystbønder skipene sine for å unngå det åpne havet rundt Fosen.
• Hunnasverdet og høvdinggravene: Arkeologiske funn og gravfeltet øst for tunet beviser at Hund var et mektig høvdingsete i merovingertiden og vikingtiden. Det mest kjente funnet er Hunnasverdet, et tveegget praktsverd formet etter modell av det romerske sverdet Spatha. Sverdet har sin nærmeste parallell i en praktgrav i Ultuna i Mälardalen i Sverige, noe som vitner om høvdingenes tette kontakt østover. Da oberst H. C. Sommerschild gjennomførte utgravinger i haugene i 1797, fant han sverd, stridshammere, økser, spyd og jernhoder. Han konkluderte med at en høvding eller nessekonge må ha bodd på Hunn.
• Hundkjerke-helligdommen på Kjerkøkra: Utgravinger på Kjerkøkra / Kjerkmoen på østsiden av den gamle kirka har avdekket dype stolpespor som viser at stedet opprinnelig var en gammel hedensk offerplass. Ordet kjerke/kirke ble brukt i Norden allerede under hedendommen om de store gudehusene og hovene der man samlet seg til blot. I den norrøne religionen var hunden et hellig offerdyr, og en hundkjerke var betegnelsen på distriktets sentrale hedenske offerhov. Denne urgamle bevisstheten er selve fundamentet for den uforsonlige striden om eiendomsrett, navn og grunn som har pågått på gården i tusen år.
• Tore Hund og Arnungsætten: Sagaen plasserer høvdingen Tore Hund på Bjarkøy i Troms, men hans tilnavn og opprinnelige maktbase stammer fra din barndomsgård Hund. Sagnene forteller at han mønstret bondehæren på Hunnamoen før slaget på Stiklestad i 1030. Tore var gjennom svogerskap tett vevd sammen med Arnmødlingene (Arnungsætten). Denne namdalske stormannsætten forvarte eiendommen i århundrer, og arvet statusnavn som Torberg, Arne og Even (Effuend).
• St. Halvard som adelsmerke: Navnet Halvard har fungert som et adelsmerke på Hund, båret i ære etter Norges rikshelgen Sankt Hallvard (drept i 1043). Høvdingene på Hund oppkalte utmarken Halvardsmo (vestra gardh Haluardher moo) etter ham.
Dokumentasjon til kapittel 1:
• Figur 1: Hunnasverdet og de tre bautasteinene på Hund
(Her settes bildene inn av informasjonstavlen ved gravfeltet og de tre gjenreiste bautasteinene)
Bildetekst: Gravfeltet på Hunn med de gjenreiste bautasteinene og informasjonstavlen om Hunnasverdet fra merovingertiden. Funnene bekrefter at Hund var et sentralt høvding- og maktsete i Namdalen lenge før rikssamlingen og kristningen.
• Figur 2: Det katolske klenodiet fra 1200-tallet
(Her settes bildet inn av jernlysekrona fra Skage kirke)
Bildetekst: Denne urgamle jernlysekrona stammer helt fra 1200-tallet og hang opprinnelig i middelalderkirka. Den lyste over hodene på de gamle Arnung- og Hunn-bøndene lenge før kirka og kongen konfiskerte eiendomsretten.
KAPITTEL 2: Middelalderens pennemisbruk, delingen rundt 1500 og navneranet (1329–1537)
Utover i høymiddelalderen begynte den katolske kirke, anført av Nidaros domkapittel, å misbruke sin eksklusive pennemakt overfor bondebefolkningen for å tilegne seg jordegods og tåkelegge gårdens opprinnelige identitet.
• Prestenes manipulasjon: Et bevart diplombrev fra 1329 viser denne mekanismen: Presten Bård på Ranem og kirken utnyttet folks frykt for skjærsilden til å diktere testamenter (sjelegaver) og sluke privat odelsjord (som på Halvardsmo).
• Aslak Bolt og sannhetsbeviset: Da erkebiskop Aslak Bolt førte sin jordebok rundt 1432, sto det skrevet svart på hvitt: Hund kjerke i Hunnar sokn. Dette beviser at kirkesognet og hovedkirken opprinnelig bar navnet etter din barndomsgård Hund. Utmarksområdene Berg, Førri og Wanboen ble pålagt skatt, men eiendomsretten til Hund var i behold. Aslak Bolt var i slekt med Knut Alvssom som eidde Bjørøen gods og hundgamle Hund.
• Etter at adelsmannen Knut Alvsson ble snikmyrdet i 1502 og kong Hans konfiskerte eiendommene hans, utnyttet erkebiskop Gaute Ivarson situasjonen i 1506 til å overføre hele det konfiskerte Namdalsgodset (Bjørøygodset) til kirken. For å hvitvaske overtakelsen av det gamle maktsetet, begynte kirken bevisst å bruke navnet Skage sogn i pennen. Skage var opprinnelig kun navnet på et landskap – et «skag» (et spisst nes mellom to elver) under Hund som senere ble pålagt skatt for inntektene av jordstykket liksom på Berg, Wanebo og Førri. Eiendomsretten tilhørte Hund.
• Det biologiske navnebeviset til Knut Alvsson og St. Halvard: Ser vi på Knut Alvssons morsside, var moren hans den mektige adelskvinnen Magnhild Oddsdatter (ca. 1425–1499). Hennes far var ridder og riksråd Odd Alvsson av den urgamle Sudreimsætten, der patronymet Eivindson = Effuendson går igjen. Samtidig knyttet Sudreims- og Giskeætten linjene tilbake til Gudbrand Kula-ætten på Opplandene – den samme stormannsætten som St. Halvards mor, Torny Gudbrandsdatter, tilhørte. De originale diplombrevene fra 23. april 1507 og 5. september 1509 vedrørende eiendomshandler på vestra gardh Haluardher moo beviser at navnearven levde videre på gården: Blant domsmennene på Vallatinget i 1509 står nettopp Euendhe Arnesson (Even Arneson) oppført.
• Olav Engelbrektsson og Krongodset: Erkebiskop Olav Engelbrektsson kjempet senere nådeløst for å frarøve Knuts slektning, fru Inger til Austrått, hennes verdier. Ved reformasjonen i 1537 konfiskerte kongen alt kirkegods, og Hund ble formelt til krongods.
Dokumentasjon til kapittel 2:
• Figur 3: Slektstreet fra Trondheims overklasse
(Her settes bildet inn av Ellen Jenssen Jyde (1587–1657) og Caspar Schöller). Bildetekst: Ellen Christensdatter Jyde og ektemannen Caspar Schöller. Hun markerer starten på Schöller-familiens overherredømme over det gamle krongodset i Namdalen.
1537: Kongen konfiskerte erkebispegods og Hunn ble krongods.
Utover på 1600-tallet ble de historiske linjene på gården samlet gjennom et ekteskap mellom tunge slektsgrener:
• Karens linje (Blix/Jämtland) og Effuend Halvarson: Den lokale odels- og bruksretten til Hund og utmarkene (Berg, Furre, Vannebo og Halvardsmo) ble holdt av Halvard Andersen (f. ca. 1585), som var 79 år gammel i henhold til manntallet 1664–66. Halvard tilhørte den mektige svensk-norske Anders Olufsen Blix-ætten. Da Anders’ enke Birgitte Rasmusdatter i 1664 sikret seg et «kongeskjøte» på Namdalsgodset, overdro kongen kun skatteinntekter (landskyld) – ikke den reelle eiendomsretten. Jorda og kontinuiteten ble båret videre av Halvards sønn, Effuend Halvarson Hunn, som bragte navnet fra 1509-diplomene videre til sin datter, Karen Effuendsdatter (Karen Evensdatter).
• Joens linje (Jyde/Jensen-ætten): Den inngiftede parten var Joen Larsen Hund (Jens Lauritzen, f. ca. 1650). Han giftet seg inn på Hund med sin kones rett. Joen bragte med seg kapital og forbindelser fra sin far, Trondheims-forvalteren Lauritz Jensen Trondheim (1593–1673), som stammet fra den danske Jensen/Jyde-ætten og forvaltet Cantoris Canoni under Nidarosdomen.
• Frikjøpet i 1703: Da Joen giftet seg med Karen Effuendsdatter, smeltet by-kapitalen sammen med den urgamle lokale jordreffen. Etter Maren Schøllers død (hun som i 1680 hadde reist den nye tømmerkirka på Hunds grunn) utnyttet Joen sine forbindelser og kjøpte det spesielle kjøpeskjøtet i 1703. For første gang på 400 år ble bruksretten og herlighetsretten samlet på én hånd, og Hund ble en fri selveiergård.
Dokumentasjon til kapittel 3:
• Figur 4: Gammelkjerka på Hund (1680–1903)
(Her settes bildet og avisutklippet inn av den gamle tømmerkorskirka på Hund)
Bildetekst: Skage gamle kirke på Hund, oppført i tømmer i 1680 av Maren og Christopher Schøller som et maktmonument på gårdens grunn. Bygget sto fram til 1903 og fungerte som basen for godseiernes innkreving av tiendeskatter.
KAPITTEL 4: Tømmerranet i 1728 og Gerhard Schønings besøk på Hund i 1773
Rundt 1723 startet den danske kongen et gigantisk salg av kirkene på auksjon til private spekulanter som oberauditør Jørgen Bjørnør, for å sikre seg skatteinntekter og kontroll over utmarksskogene og sagbruksrettighetene [6.1]. I matrikkelutkastet fra 1723 ble utmarkene konsekvent strøket fra bøndenes eiendommer [6.1].
• Massedødsfallet i 1728: Akkurat i 1728 døde en rekke nøkkelpersoner brått: Kirkens ombudsmann Pros Lauritzen (sannsynlig bror til Joen Larsen Hund), spekulanten Jørgen Bjørnør, samt hele fire personer i familie på Hund og Kvatningen: Joen Larsen Hund (79), kona Karen Effendsdatter, den sterke arvtakeren Lars Joensen Hund (36) og svogeren Nils Jonassen Kvatningen (skiftene ble holdt i april 1729).
Med eierne borte og bare småbarn igjen på Hund, overtok Holst-slekten og Madam Meyer godset etter Bjørnør og etablerte sitt handelssete rett på Hunds gamle utmark på nedre Halvardmo til tross for at Kongen kun solgte kirkene i Overhalla og Fosnes prestegjeld med rett til å kreve skatt, men Kongen solgte ikke eiendomsretten; kongeskjøtet medførte at krikevergen Pros Lauritzens oppgave med å kreve inn skatter og ta vare på kirken, ble overført til Jørgen Bjørnør som umiddelbart opptrådte som om han eidde eiendommer som kun var pålagt skatteplikt til kongen.
Lornts Holsts sønn, Christian var rask til å gifte seg med Abel Margrethe Hamond, sønnedatter til den rike Thomas Hamond fra Suffolk i England som måtte selge gods og flykte i frykt for at Charles II skulle hevne seg etter hans fars død under den engelske revolusjon. Abel Margrethe ble gift med Ch. Holst allerede i januar 1724, rett etter at Matrikkelutkast 1723 ble skrevet og der pennemakten hadde fratatt alle bønder utmarksområder som således lå til rette for nye pennemaktbedragerier. Det er mistenkelig at Gro valgte Johan Jørgen Holst fra samme familie på en tid da det pågikk grenseløse politiske eiendomsbedrgerier i Namdalen etter krigsbrannen i april 1940. Holst var vel hovedmann bak Oslo-prosessen inntil sin mistenkelige bråe død tidlig på 1990-tallet. Uansett: dynastiet av personer inngiftet til Hamond og Falch, grabbet til seg annenmanns eiendommer hvilket ble enkelt etterat eierne også ble påført død.
• Gerhard Schøning og bonden Joen Larsen Hund (1773–1775): Historikeren Gerhard Schøning og kaptein H. C. Somerschild dokumenterte rundt 50 gravhauger (Kjæmpe Høie) og tre store bautasteiner på gården Hund. I kartbeskrivelsen står din forfar (Joen Larsen Hund d.y., d. 1783) oppført som selve tidsvitnet overfor embetsmennene om den ene steinen som var slått i stykker til en skorstein: «men Bonden Joen Hund berettede, at denne Stein har vært lige saa stor som den første» (4 ½ alen lang). Utover 1800-tallet utviklet Hunn seg til bygdas sentrum med skysstasjon, gjestgiveri, butikk, bakeri, jektbyggeri, meieri og kommunesenter.
Dokumentasjon til kapittel 4:
• Figur 5: Situations Carte over Skage og Hund (1773–1775) og steinsporene
(Her settes fargekartet, tekstspalten fra 1773, fotoet av steinen i kirkegårdsmuren og steinen på tunet inn)
Bildetekst: Kaptein H. C. Somerschilds oppmålingskart og beskrivelse for Gerhard Schøning fra 1773–1775. Kartet viser neset («skaget») mellom Namsen og Skageelva/ Hundelva/ Myrelva, tunet på Hundgaard og de titalls gravhaugene i Hunnamo’n, samt sitatet fra bonden Joen Hund.
KAPITTEL 5: 1800-tallet – Hamersøgodset, Namsos-grunnleggelsen og Stangeråen (1849)
Mønsteret med å bryte opp arverekker og sikre seg utmarker gjentok seg på 1800-tallet, nøyaktig da Namsos by ble grunnlagt (1845) og en ny bølge av tilflyttere som skulle sikre seg bygrunn, skog og sagbrukstomter (også omtalt i Schønings reisebeskrivelse av Hamarøy/Hamarssund, der Erik Jarl møtte vikingen Þorkell Midlangur, og fotnoten om fogdene Peder Lauritsen og Peder Jacobsen).
• Ranet av Hamersøgodset: Det rike Hamersøen gods i Vemundvik tilhørte rettmessig lensmann Nils Johansen Bjørum (d. 1812). Etter broren Mathias’ død i 1814 (skifte 1815) ble arverekken sabotert da lensmann Johan Havigs bror gikk inn og tok kontroll over enken og fikk barn med henne. Arven skulle likevel gå til Mathias’ etterkommere. For å legitimere overtakelsen ble en ubeslektet gutt, Nils Mathias Carlsen Bjørum, oppkalt etter den gamle eieren, mens faren Carl Christophersen Bjørum samlet pantedokumentene. Godset ble senere solgt til storkapitalen i Spillumbruket.
• Tragedien i Stangeråen (1849): Den legitime arvingen etter Mathias var din mormors farfar, Johannes Mathiasen Bjørum Guldvig (1807–1849) på Guldvigen. I mai 1849 beordret lensmann og stortingsmann Jørgen Johannes Havig (forfar til Jens Stoltenbergs mor, Karin) ham ut på en fangetransport. Båten ble funnet tom i Stangeråen ved Bangsund. Johannes druknet under svært mistenkelige omstendigheter og etterlot seg kone og tre små barn, noe som lammet familien og sikret makteliten kontroll over bygrunnen i Namsos uten motstand.
Dokumentasjon til kapittel 5:
• Figur 6: Kirkeboken fra 1849
(Her settes bildet inn av ministerialboken over de druknede i 1849)
Bildetekst: Originalprotokollen fra Fosnes/Vemundvik ministerialbok som dokumenterer Johannes Bjørum Guldvigs plutselige død under fangetransporten i mai 1849, beordret av lensmann Havig.
KAPITTEL 6: Moderne maktnettverk i Flatanger og Einvika (1951–2026)
• Aavatsmark-oppgjøret (1951): Din farmors bror, Johannes Sellæg, døde i 1951 under mistenkelige omstendigheter (forgiftning etter din families vurdering) under skjult kamp om herregården Aavatsmarken, der offisers- og militærslekten (general Ivar Aavatsmark, Otto og Andreas Aavatsmark) krevde at eiendommen kun skulle eies av mannlige etterkommere.
• Tragedien i 1998: Nøyaktig som i 1728 og 1849, døde din bror Einar Mørkved på Hund brått den 26. november 1998, rett før sin 50-årsdag, og etterlot seg kone og tre mindreårige barn, noe som førte til tap av store eiendomsverdier.
• Trollet i Einvika og seieren i 2013: Dine egne virksomheter (Einvikfisk, Flatanger Settefisk, Åsen Settefisk, Crystal Seafood, Flatanger Forsentral) og eiendommen Nordre Envig (21/6) har i nyere tid stått i langvarige konflikter med lokale naboallianser (Gladsø-Holmen-Lindseth), kommunen, politiet og rettsapparatet. Et avgjørende lyspunkt og en historisk oppreisning kom imidlertid i 2013: Samtidig som Overhalla kommune behandlet en reguleringsplan på Hund, forsøkte de å slette det tusenårige stedsnavnet Hund og bytte det ut med Skage. Saken gikk helt til Klagenemnda for stedsnavnsaker, som under samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Frp) fattet sitt endelige vedtak: Stedsnavnet Hund kan ikke byttes ut med Skage.
Dokumentasjon til kapittel 6:
• Figur 7: Maktnettverk og familiens kamp i nyere tid
(Her settes bildene inn av Johannes Sellæg, Margrethe Aavatsmark, generalene fra 1924, fylkestingsbildet, brevet fra 1998 og dokumentene rundt Spesialenheten/Einvikfisk)
Bildetekst: Dokumentasjon over det moderne maktnettverket og familiens langvarige kamp for rettferdighet og eiendomsrett i Namdalen og Flatanger.
KONKLUSJON: Kontinuitetsbærerne og navnearven
Historien viser hvordan tette allianser mellom embetsverk, domstoler (blant annet etter arkivtapet ved krigsbrannen i Namsos 20. april 1940), presteskap, lokale rådmenn og lukkede brorskap har forsøkt å kontrollere ressurser og skrive om historien.
Men navnearven – Halvard, Arne, Peder, Magnhild, Odd og Effuend – og det endelige statlige vedtaket i 2013 som fredet navnet Hund, står som det levende beviset på at slekten din overlevde.
Gjennom kildegransking håper jeg å kunne sikre sannheten om høvdingsetet på Hund og mine forfedres kamp for rettferdighet mot pennemaktens kameraderinettverk som bruker makt over rett under behandling av eiendom.
Legg igjen en kommentar